Spørsmål som lukker samtalen
Den vanligste feilen jeg ser i innleverte intervjuguider, er spørsmål som kan besvares med ja eller nei. «Var det en krevende periode?» gir et nikk og et ord, og så sitter du med ti sekunder som ikke kan brukes i en film. Spørsmålet ble skrevet for å bekrefte noe du allerede tror, ikke for å finne ut hva den du intervjuer faktisk husker.
Løsningen er enkel å si og vanskeligere å gjøre: begynn spørsmålene med «fortell», «hvordan» eller «hva skjedde da». Skriv guiden ferdig, og gå deretter gjennom den med en blyant og strek under alle spørsmål som kan besvares med ett ord. Skriv dem om, eller behold dem bare som presisering etter et åpent spørsmål.
I kurset øver deltakerne på dette ved å bytte guider seg imellom. Det er lettere å se lukkede spørsmål i en annens tekst enn i sin egen, og etter to runder går omskrivingen langt raskere.
- Unngå spørsmål som starter med «er det» eller «har du»
- Be om en konkret episode, ikke en vurdering
- La lukkede spørsmål bare komme som oppfølging
Guiden blir en liste uten rød tråd
Mange skriver femten gode spørsmål og setter dem i den rekkefølgen de dukket opp i hodet. Resultatet er en samtale som hopper mellom fortid og nåtid, mellom person og organisasjon, og den som blir intervjuet mister retningen. Det hører man i svarene: de blir kortere og mer forsiktige utover i samtalen.
En guide trenger en rød tråd, og den bør følge fortellingen du allerede har skissert. Del guiden i tre eller fire bolker, for eksempel bakgrunn, vendepunkt, hverdag nå og blikk framover. Gi hver bolk ett hovedspørsmål og to eller tre mulige oppfølgere. Da vet du hva hver del skal gi deg, og du kan flytte rundt på bolkene uten at helheten faller fra hverandre.
Test tråden ved å lese bare hovedspørsmålene høyt. Hvis de høres ut som en naturlig samtale mellom to mennesker, er strukturen på plass.
Ingen plass til oppfølging
En annen feil er å skrive guiden så tett at det ikke finnes rom for det uventede. Den som intervjuer, ser nedover på arket mens svaret pågår, og går glipp av øyeblikket der den andre nesten sier noe viktig og så lar være. Det er ofte akkurat der filmen ligger.
Forbered heller oppfølgingsspørsmål som små verktøy: «Kan du utdype det?», «Hva tenkte du da?», «Husker du hvordan det så ut der?». De passer nesten overalt og lar deg følge et spor uten å miste kontrollen. Skriv dem på et eget kort, ikke inne i selve guiden.
Og la stillheten stå. Når svaret er ferdig, vent tre–fire sekunder før du går videre. Mange fyller ut av seg selv, og det som kommer da, er ofte bedre enn svaret på det første spørsmålet.
- Ha et kort med faste oppfølgingsspørsmål
- Hold blikket på personen, ikke på arket
- Vent noen sekunder etter hvert svar
Å spørre om det du allerede vet
Dårlig research viser seg i guiden. Hvis du bruker spørsmål på ting som står i årsrapporten, på nettsiden eller i en tidligere artikkel, bruker du den andres tid på noe du kunne funnet selv, og du får svar som låter innøvde. Det motsatte er også en feil: å påstå ting i spørsmålet som du ikke har fått bekreftet.
Skill i guiden mellom det som er bekreftet og det som er din antakelse. Skriv bekreftede opplysninger som utgangspunkt, og formuler antakelser som spørsmål, ikke som utsagn. «Jeg har forstått at dere flyttet i 2019, stemmer det?» er langt tryggere enn «Etter flyttingen i 2019 ...» når årstallet ikke er sjekket.
Dette henger sammen med kildearbeidet i kurset: guiden er bare så etterrettelig som underlaget den bygger på. Merk gjerne hvert faktum med hvor du har det fra.
Tillatelser og forventninger glemmes
Mange guider mangler en liten, men viktig del: det som skal sies før opptaket starter. Den som stiller opp, bør vite hva intervjuet skal brukes til, hvor lenge det kan bli, og at opptaket ikke publiseres uten at det er avtalt. Skoleelever, ansatte og pårørende trenger dette ekstra tydelig.
Skriv en kort innledning øverst i guiden med disse punktene, og bruk den som en liten manus du leser fra. Avklar samtykket skriftlig i forkant der det er mulig, og husk at samtykke kan trekkes tilbake. Det gjør samtalen tryggere for begge parter og gir rolige svar.
En guide som starter med respekt, får som regel bedre svar enn en som starter med det første sakspørsmålet. Det er også en del av det vi kaller etterrettelighet.
- Si hva opptaket skal brukes til
- Avklar samtykke før kameraet går
- Gjør det klart at personen kan si stopp
Guiden brukes aldri på en prøvekjøring
Den siste feilen er kanskje den enkleste å rette: guiden testes aldri. Den leses stille, godkjennes og tas med på opptak. Først da oppdager man at to spørsmål betyr det samme, at ett ikke forstås, og at hele guiden tar femti minutter når det var avsatt tretti.
Be en kollega eller en deltaker sitte som intervjuobjekt i ti minutter. Les spørsmålene høyt, ta tiden og legg merke til hvor du selv snubler. Spørsmål du snubler i, blir sjelden bedre i samtalen med en fremmed.
Etter prøven stryker du minst en femtedel. Det som blir igjen, er guiden du faktisk trenger, og du går inn i opptaket med mer ro.
En god intervjuguide er kort, åpen og bygget rundt en tråd du kan gjenkjenne. Den skiller det du vet fra det du antar, tar høyde for samtykke og har rom for oppfølging. Prøv den høyt før opptaksdagen, stryk det som ikke bærer, og husk at guiden er et støtteark, ikke et manus. Det viktigste i samtalen er fortsatt å lytte til svaret.