To måter å forberede seg på
Når du skal intervjue en lærer, en gründer eller en tidligere ansatt til et dokumentarlignende prosjekt, finnes det i praksis to måter å forberede seg på. Den første er et fullt manus: tjue til tretti spørsmål i fast rekkefølge, formulert på forhånd. Den andre er en kort temaguide med fem eller seks områder, noen åpne startspørsmål og en liste over mulige oppfølginger.
I kursets modul om intervjuguider ser vi at begge variantene brukes, og at deltakerne ofte har en sterk mening før de har prøvd begge. Denne artikkelen sammenligner dem på de punktene som betyr noe i faktabaserte prosjekter: hvor godt samtalen flyter, hvor lett det er å kontrollere fakta, og hvor mye tid forberedelsene tar.
Jeg skriver som hovedinstruktør, og vurderingen bygger på hva som har fungert for deltakere som planlegger prosjekter for skoler og bedrifter, ikke på en regel som gjelder alle samtaler.
Fullt manus: styrker og svakheter
Et fullt manus gir ro. Du vet hva du skal spørre om, du glemmer ikke de viktige temaene, og den som skal klippe senere får svar som er lette å sette sammen. Manus passer godt når intervjuet er kort, når du har lite tid med personen, eller når flere skal stille de samme spørsmålene til ulike personer.
Svakheten er at samtalen lett blir stiv. Den som intervjuer begynner å lese i stedet for å lytte, og går glipp av det som blir sagt mellom linjene. Et sidespor som kunne blitt det beste i hele filmen, blir stoppet fordi neste spørsmål står klart på arket.
Manus har også en annen fare: spørsmålene bærer ofte antakelser. «Hvorfor var overgangen til nytt system så vellykket?» forutsetter at den var vellykket. Slike formuleringer må ut før opptak, og det er lettere å få øye på dem når spørsmålene står skrevet ned og kan leses kritisk.
- Gir trygghet og full dekning av temaene
- Passer korte intervjuer og sammenlignbare svar
- Risiko for stiv samtale og ledende formuleringer
Temaguide med oppfølging: styrker og svakheter
Temaguiden bygger på at du kjenner stoffet godt nok til å la samtalen gå sin gang. Du har et åpent startspørsmål per tema, for eksempel «Fortell om hvordan arbeidet startet», og så følger du det den intervjuede sier. Oppfølgingsspørsmålene er forberedt, men brukes bare når de trengs: «Hva skjedde etter det?» eller «Kan du si litt mer om akkurat det?».
Fordelen er at svarene blir mer levende og mer personlige. For en bedriftshistorie eller et skoleprosjekt er det ofte nettopp det som gjør filmen verdt å se. Du får også ofte opplysninger du ikke visste å spørre om.
Ulempen er at det stiller større krav til deg. Du må holde styr på hvilke temaer som er dekket, og du må tåle stillhet uten å fylle den. Uten research i bunnen blir åpne spørsmål bare vage spørsmål, og da får du vage svar tilbake.
- Gir levende svar og uventede opplysninger
- Krever god research og evne til å lytte
- Kan gi ujevn dekning hvis du mister oversikten
Verifisert stoff og forslag i guiden
Uansett form bør guiden skille mellom det du allerede har bekreftet og det du bare antar. Skriv for eksempel to kolonner: på venstre side opplysninger du har fra dokumenter eller flere kilder, på høyre side påstander du ønsker at den intervjuede skal bekrefte eller korrigere.
Dette er særlig viktig i faktabaserte prosjekter, der et årstall, et tall eller en rollebeskrivelse kan bli stående i en ferdig film i mange år. Når du vet hva som er sjekket, kan du stille spørsmålet riktig: «Jeg har lest at prosjektet startet tidlig i fjor, stemmer det?» i stedet for å presentere det som et faktum.
Tillatelser hører også hjemme i guiden. Noter hvem som har samtykket til opptak og til bruk av navn, og i hvilken sammenheng materialet skal vises. Det er enklere å ta dette opp før kameraet går enn å rydde opp etterpå.
Hva vi anbefaler
For de fleste deltakerne anbefaler jeg en blanding, med temaguiden som hovedform. Skriv ned seks til åtte temaer, ett åpent startspørsmål for hvert, og to eller tre forberedte oppfølginger. Legg til en kort liste med nødvendige faktaspørsmål som må besvares uansett, slik at du ikke går hjem uten dem.
Bruk fullt manus når tiden er knapp, når personen er nervøs for kamera, eller når samme spørsmål skal stilles til flere. I de tilfellene er forutsigbarhet verdt mer enn spontanitet.
Bruk temaguide når du har god tid, når personen er vant til å fortelle, og når historien du skal lage hviler på ett enkelt menneskes erfaring. Dette er også den formen som lærer deg mest om deg selv som intervjuer, fordi du må lytte aktivt gjennom hele samtalen.
- Hovedregel: temaguide med faste faktaspørsmål
- Fullt manus ved knapp tid eller flere informanter
- Les gjennom alle spørsmål og fjern ledende formuleringer
Slik tester du guiden før opptak
Uansett hvilken form du velger, lønner det seg å prøve guiden på en kollega eller en kjent person. Sett av tjue minutter, ta opp samtalen på mobilen og hør på den etterpå. Du vil raskt høre hvor du avbryter, hvor spørsmålene er for lange, og hvor du stiller to spørsmål i ett.
Se også på rekkefølgen. Start med noe enkelt og konkret, la de mer krevende temaene komme midt i samtalen, og avslutt med et åpent spørsmål der den intervjuede kan legge til det du ikke spurte om. Det siste spørsmålet gir ofte de beste klippene.
Til slutt: la guiden være et arbeidsdokument. Noter etter hvert intervju hva som fungerte, og rett opp formuleringer som ga uklare svar. Da blir neste prosjekt enklere å forberede, og guiden blir bedre for hver runde.
Valget mellom fullt manus og temaguide handler om tid, erfaring og hvor mye du kjenner stoffet. Manus gir kontroll, temaguide gir dybde. For faktabaserte prosjekter i utdanning og næringsliv anbefaler jeg temaguiden, støttet av noen faste faktaspørsmål og tydelig merking av hva som er bekreftet. Prøv guiden på en kollega først, og la den bli bedre for hvert intervju du gjør.